En gang i blant hender det at elever stiller spørsmål om ting i det norske språket som jeg aldri har tenkt på. Siden jeg har norsk som morsmål er det en del regler ved språket som jeg bare vet uten at jeg har fundert over det, eller lest om det i en bok. Jeg blir nesten fristet til å beskrive det som “sånn er det bare”-kunnskap. Men noe av det mest fascinerende med språk er at det ofte er en forklaring på hvorfor noe føles riktig, mens noe annet føles feil. Og for språkelskere som meg, er det alltid en spennende oppdagelsesreise å finne denne forklaringen. Jeg ble nylig sendt ut på en slik oppdagelsesreise når en elev spurte  hva som er forskjellen på man og en?  Da jeg ble stilt spørsmålet første gang tenkte jeg at det egentlig ikke var så stor forskjell mellom de to, men etter å ha grublet litt ser jeg at det er litt mer komplisert enn jeg først hadde trodd.

Man

Man kan ikke få i både pose og sekk.
(Betydning:  Det er ikke mulig å få alt man ønsker seg.)

1. Jeg gjør så godt jeg kan.
2. Man gjør så godt man kan.

I den første setningen er det tydelig at det er den som sier setningen som gjør så godt han/hun kan. Den andre setningen kan tolkes som om “alle gjør så godt de kan”, eller at den som snakker gjør så godt han/hun kan, men ikke ønsker å komme med en veldig personlig påstand. Hvilken betydning som brukes må forstås utfra situasjonen rundt det som sies (det vil si konteksten).

En

1. 1. En kan ikke få både i pose og sekk.

1. 1. En må forstå hvilke krav som stilles til en.

1. 1. Ens venner må en ta vare på.

Feil: Man må forstå hvilke krav som stilles til en.

Forskjeller mellom man og en:

Kilder:
Faarlund, J.T. , Lie, S., & Vannebo, K.I. (1997). Norsk referansegrammatikk.Oslo:  Universitetsforlaget.

MacDonald, K. (1997). Spørsmål om grammatkk. Oslo: Cappelen.