Å ha noe på tunga er et uttrykk de fleste av oss har brukt på et eller annet tidspunkt. Men når vi sier det er det ikke alltid lett for de som lærer norsk å forstå hva vi mener.  Dersom vi gaper høyt, er det jo slett ingen ting som ligger på tunga vår. Allikevel, de gangene jeg bruker dette uttrykket så kan jeg kjenne at jeg har det på tunga. Det ligger der og venter på å slippe ut av munnen min. Men  jeg klarer ikke å få det ut forbi leppene.

Men hva mener jeg egentlig når jeg sier at jeg har det på tunga? Å ha noe på tunga betyr at du nesten husker noe. Kanskje kan det forklares som den følelsen du får når noen stiller deg et spørsmål, og du vet at du kan svaret, men allikevel så klarer du ikke å si det.  Kanskje husker du bokstaven det begynner på, eller du ser tingen for deg oppe i hodet, men av en eller annen grunn klarer du ikke å beskrive det med ord.

Jeg opplevde dette i går. Mens jeg og samboeren min kjørte til Sverige for å fylle opp i kjøleskapet, hørte vi på P4 på radioen. Her er det rett som det er spørre-konkurranser, og i går var ett av spørsmålene; Hva kalles artisten som egentlig heter Knut Storbukås? Helt ifra det øyeblikket jeg hørte spørsmålet, visste jeg at jeg kunne svaret. Allikevel var alt som kom ut av munnen min feil. Kjellvis… Kjellvis …. Kjellvis. Av en eller annen grunn var det det eneste svaret jeg klarte å få ut.  Jeg visste at dette var feil. Hvorfor skulle Knut kalle seg Kjellvis?  Samtidig visste jeg at svaret fantes et sted inne i hodet mitt. Dette er den frustrerende følelsen vi prøver å beskrive når vi sier at vi har det på tunga.

Det tok et par minutter før jeg plutselig med glede kunne rope ut; “Selvfølgelig, det er jo Sputnik!”. Det var utrolig deilig å endelig få det riktige svaret ut av munnen, selv om samboeren min kanskje ble litt skremt over at jeg faktisk visste svaret på dette spørsmålet. Men, men … Det er utrolig hva man kan ha på tunga. 🙂