Dette blogginnlegget er en liten tankeboble fra mitt hode om det som skjedde og fortsatt pågår etter terrorangrepene 22. juli. Terrorangrepene har påvirket alle nordmenn og de fleste av oss har tanker rundt saken. Her er noen av mine refleksjoner – tanker fra en nordmann.

Norge er et demokrati og vi er stolte av det. Etter terrorangrepene 22. juli sa statsminister Jens Stoltenberg under minneseremonien 24. juli at det norske folks svar på angrepet var “mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.”  Istedenfor å la Norges gater syde av hat mot mannen som hadde utført disse ugjerningene, gikk det norske folk ut i gatene med roser i solidaritet med ofrene og hverandre. Det internasjonale samfunnet vendte blikket mot lille Norge høyt mot nord. Mange ristet litt vantro på hodet. Svaret var ikke det de ventet. Det ble ikke snakket om krig mot terror eller vikingenes blodhevn.

Selv om ikke alle forstod svaret, beundret de fleste denne evnen til stå sammen med vennskap og nestekjærlighet, fremfor å splittes av hat og sinne. Når det er sagt kan vi ikke legge skjul på at sinne og bitterhet også fylte dagene etter 22. juli. Det er en naturlig del av sorgprosessen. Norge viste oss en side vi håpet vi aldri skulle være nødt til å se.  Inntrykkene måtte bearbeides.

Nå har rettsaken mot Anders Behring Breivik pågått i mer enn en uke. Mange er slitne av fokuset på terrorangrepene. Noen kan unngå mediene og slippe å ta det inn over seg, andre har ikke noe valg. Mange har fått livet forandret for alltid.  Vi kan ikke glemme, men vi må prøve å gå videre.

I morgen (torsdag 26.4) kl. 12.00 leder Lillebjørn Nilsen trolig mer enn 4000 mennesker i “allsang mot Behring Breivik” på Youngstorget i Oslo (sitat TV2). Sangen som skal synges er “Barn av regnbuen”. Sangen er opprinnelig skrevet av Pete Seeger, men teksten ble oversatt til norsk av Lillebjørn Nilsen i 1973. Årsaken til allsangen er at  Behring Breivik fredag nevnte Barn av Regnbuen som et eksempel på pedagogiske sanger “som brukes blant annet som hjernevask for norske elever”. Dette provoserte kvinnene bak allsangarrangementet, Lill Hjønnevåg og Christine Bar, som ønsker å ta tilbake sangen.

Personlig forstår jeg ikke hvorfor det er nødvendig å ta tilbake Barn av regnbuen. Uansett hva Behring Breivik mener om denne sangen er det opp til hvert enkelt individ å vurdere hva sangen betyr for dem. For meg er ikke allsang et svar på uttalelsene fredag. Uttalelsene trenger ingen svar. Vi som har gode minner fra sangen trenger ikke å gi den fra oss eller la noen rive den ut av våre armer. Når det er sagt, kan jeg forstå at noen har behov for å bruke dette som en ramme rundt en samlingsstund. Fokuset har de siste dagene blitt snudd fra å være mot Behring Breivik til å være for ofrene. Dette er en tankegang det er lettere å følge. Fellesskapet gjorde sorgen lettere å bære i dagene etter 22. juli. Et fellesskap kan gjøre rettsaken lettere å leve gjennom. Vi trengte ingen felles fiende 24. juli. Må vi ha en felles fiende i morgen? Kan vi gjøre som i juli og heller støtte hverandre gjennom de tøffe ukene som kommer? Sang er ikke et våpen, jeg håper ikke det brukes som ett. Hvor ligger meningen i det?